Om turen

Da vi den 17. august vendte nesa sørover mot Meadowbank River tok vi farvel med elva som hadde vært vår ferdselsåre i drøyt 5 uker. Vi hadde tilbakelagt 850 km av Back river. Det føltes som en liten evighet, men samtidig som om tiden hadde gått så altfor fort. Snart var turen vi hadde sett fram til så lenge historie. Kun to uker sto igjen til rådighet for omstreiferliv på tundraen. Etter planen akkurat tilstrekkelig til reisen opp Meadowbank River, og over vannskillet ned til Baker Lake. Men ville vi rekke det på to uker? Vi stod foran en strekning på nær 250 km med motstrømspadling og bæring. Noe vi hadde lite erfaring med. Vi hadde også lite informasjon om elva. Ved turens begynnelse 5 uker tidligere hadde vi imidlertid ganske snart gjort oss erfaringer med forhold som vi antok lignet litt på det som skulle møte oss på turen opp Meadowbank River.

Lagbilde ved Sussex Lake

Jørn på en av mange "hateturer" over tundraen - litt uorden i pakningen

Om morgenen 13. juli startet vi på Sussex Lake, en liten sjø 400 km nordøst for Yellowknife. Det var en godværsmorgen hvor vi bråvåknet av at en ulv jaget en vettskremt Caribou gjennom leiren. En artig hendelse som bidro til at vi fikk en ekstra tidlig start den dagen. Vi var snart på vei i våre tre tungt lastede kanoer. Men etter mindre enn en halv times padling kom vi til en strekning hvor elva var svært grunn, full av stein, og snart umulig å padle. Det var bare å sette i gang å slepe kanoene etter seg nedover elva så langt det gikk. Deretter var det bæring av utstyr over land. Ganske slitsomt og kaldt når vanntemperaturen er 5-6 grader. Disse forholdene skulle vise seg å representere regelen snarere enn unntaket på strekningen mellom Sussex Lake og Muskox Lake. En tur på 30 – 40 km, som vi på forhånd viste var litt ugrei, men ikke så krevende at den skulle ta fire dager. En årsak var selvfølgelig at vi var tungt lastet, 200 kg pr kano. Men regnvær gjorde også underlaget ekstremt glatt, og livsfarlig å ferdes på med tunge bører.

Da vi ankom Muskox Lake kunne vi konstatere at sjøen var delvis islagt, men det skapte ingen padleproblemer. Mellom Muskox og Jim Magrum Lake var imidlertid padlingen teknisk krevende, og kanoene fikk en god del skader som måtte repareres. Skadene ble utbedret på en høyde ved utoset av sjøen. En leirplass med gedigen utsikt. Når Jim Magrum Lake var tilbakelagt var de lange trøstesløse bæringene heldigvis over for en lang periode.

Utløpet av Jim Magrum Lake

Været er alltid et usikkerhetsmoment på tundraen. Slår det seg vrangt blir det fort tungt å holde fremdriftsplanen. Padlingen blir fysisk krevende i lave temperaturer og vind, man tappes for krefter, og sjøpadling under slike forhold kan være forbundet med stor risiko. Våre to første uker på elva var heldigvis velsignet med veldig godt vær. Dagtemperaturer på 15 – 20 grader, og nesten ingen vind. Turen fra Jim Magrum lake ned til The Cascades, strykene ved utoset av Beechey Lake, fortonet seg derfor som den reneste koseturen. Harrfisket var eventyrlig, og det dukket stadig opp nysgjerrige ulver langs elvebredden. Flokker av moskus og Caribou kunne også observeres. Dagene var riktignok lange, og innsektene til tider svært plagsomme, men det gode været gjorde reisen enkel. Kanskje gikk det for enkelt? Muligens ble vi litt ufokuserte, og kanskje var det en medvirkende årsak til at én av kanoene padlet inn i en skråvalse i Malleys Rapids, og gikk rundt. Episoden var i alle fall en kraftig påminnelse om at full skjerping alltid er påkrevet. Vi holdt på i halvannen time med å redde padlere og utstyr, og var temmelig utslitte etterpå. Men vi slapp med skrekken, og tap av noe utstyr. Vi fikk også bekreftet at de forberedelsene vi hadde gjort for å takle denne type situasjoner kom svært godt til nytte når uhellet først var ute. Mrk: Malleys Rapids er visstnok også feilmerket på kartet. Kan være verdt å merke seg for framtidige padlere.

Fra punktet hvor Baille River flyter sammen med Back river, og ned til Pelly Lake, er padlingen lite interessant. En rekke endeløse ”sandsjøer” hvor det eneste spenningsmomentet var om de var dype nok til å padle. Høydepunktet på denne delen av turen var vel egentlig Hawk rapids. Strykene var greie å forsere og endte i en liten canyon som fremsto som svært vakker i den lave kveldsdssola. Her hadde vi en av turens flotteste leirplasser. Fisket var selvfølgelig også upåklagelig, og vi hadde sushi av harr til middag.

Pelly Lake, oppkalt etter John Henry Pelly, sjefen for Hudson Bay Company på midten av 1800-tallet, markerer starten på de store sjøene. Vi hadde med spenning sett fram til denne delen av turen. Ville værgudene være med oss eller skulle vi måtte slite? Det skulle vise seg at værgudene igjen sto oss bi. Både Pelly Lake, Upper og Lower Garry Lake, som er de største sjøene, ble padlet uten problemer. Visst hadde vi noen heftige motvindsøkter, og noen surfeturer med sterk medvind og skummelt store bølger som bygde seg opp bak kanoene, men alt gikk som en drøm. Det å padle store sjøer er spesielt. Man ser til tider ikke land foran seg. Det er en opplevelse av å befinne seg ute på et hav, og man sitter å kikker litt engstelig rundt seg for å se om det bygger seg opp uvær noe sted på himmelen. Det skjedde ikke oss denne gang, og sjøene ble unnagjort på fire dager. Vi hadde satt av en uke til sjøpadlingen. De innsparte dagene kom godt med da tidsskjemaet vårt var nokså stramt.

Kveldspadling med drømmeforhold på Garry Lake

Etter sjøene som avsluttes med Mcdougall Lake blir Back River atter igjen en elv, og strekningen ned mot Meadowbank Lake byr på mye strykpadling. De største strykene navngitt som Rock, Escape og Wolf Rapids. Særlig Rock og Escape var av solid størrelse. Kilometerlange stryk med store valser og terskler i utgangen av strykene. Valsen i bunn av Escape var rett og slett enorm, og gikk nesten over hele elvas bredde. Vi var forsiktige. Synfarte grundig, bar og linet kanoene der vi var i tvil. Likevel hadde vi i begge strykene uhell som resulterte i lange kalde svømmeturer og omfattende reparasjonsbehov på en av kanoene.

Wolf Rapids var det siste stryket som var avmerket på kartet før Meadowbank Lake. Det var en viss lettelse å spore i gruppa etter at stryket var tilbakelagt. Svømmeturene hadde kanskje satt seg litt i kroppen? Et nytt spenningsmoment var imidlertid på vei inn i tilværelsen. Det faktum at strykene var tilbakelagt medførte at turen opp Meadowbank river nå lå rett framfor oss. 250 km motstrøms – hvordan ville det bli?

De fem ukene på Back hadde vært fulle av inntrykk. Mange flotte dyreopplevelser, et fiske i særklasse, vakre solnedganger og den herlige følelsen man opplever når man er på egenhånd i verdens største ødemark. Men det skal heller ikke legges skjul på at turen nedover elva hadde inneholdt mange lange dager med mye frysing, opplevelser av uendelige padleøkter i motvind gjennom ensformige karrige landskap, og til tider en ganske infernalsk insektplage. Men det er vel egentlig tundrapadling i et nøtteskall!?

Etter havariet i Escape Rapids var vi nær å bli fotturister

Lars og Arild bærer langs Meadowbank river

Da vi den 17. august tok av fra Back River, og vendte nesa sørover på Meadowbank Lake fikk vi snart en forsmak på hva som ventet oss: Motvind, motstrøm og regn. Selve sjøen gikk forholdsvis greit, men etter noen timer kom vi fram til Meadowbank River. Her var det bare å padle motstrøms fra bakevje til bakevje, opp til neste sjø. Deretter forsere denne. Dette skulle bli arbeidsrytmen de neste dagene: Bære, padle og trekke kanoene etter seg gjennom elva. Slitsomt og risikabelt da underlaget til tider var ekstremt sleipt.

De ca 50 km opp til Nanau Lake skulle gjøres unna på to dager. Det tok fire lange dager, og arbeidsværet var riktig ufyselig. I særklasse den tøffeste delen av turen. Til tider et blodslit. Men forholdene skifter som kjent fort, og da vi ankom Nanau Lake om kvelden 21. august var været igjen nydelig. En kald klar kveld med en himmel som snart skulle vise oss de mest spektakulære nordlys. Det var tydeligvis et forvarsel om at høsten var i anmarsj, for da vi stakk nesa ut av teltåpningen morgenen etter ble vi møtt av en isende nordavind og snøvær. Det ble en del gruing i teltet før vi tok oss selv i nakken og gikk i båtene. Første del av dagen var ikke trivelig. Men så kom nok en gang godværet - og nå skulle vi få beholde det resten av turen.

Gjess og Cariobou langs Meadowbank river

De drøyt 200 km opp til Meadowbank Rivers kilder tok oss 8 dager. Til tider var det svært strabasiøst, men det var også en flott tur. Meadowbank river er en ganske liten elv, det er frodigere enn langs Back river, landskapet oppleves mer variert og det var et fugleliv av en annen verden. Vi så flokker med Canadagjess og Snøgjess som var overveldende i størrelse.

Vi passerte også en rekke gamle inuitboplasser, teltringer, steinmonumenter og små varder. Det var enkelt å være enige om at dette området kunne vært verdt et lengre besøk. Men vi måtte videre. Det kan være vært å merke seg at det planlegges å etablere omfattende gruvevirksomhet her de nærmeste årene. Noe som vil kunne forandre Meadowbank River for all fremtid. Skal man padle elva bør man kanskje derfor ikke vente så lenge?!

Fra vannskillet krysset vi tundraen i 25 km dels til fots og dels padlende – ned til Thelon river. Det snek seg inn en viss lykkefølelse da vi om formiddagen den 28. august rundet en åskam – og Thelon river endelig åpenbarte seg. Ikke noe mer bæring på denne turen, og kun 65 km til målet – Baker Lake! Thelon var svært rask og reisen nedover elva ble enkel. Vi møtte flere inuitfamilier som var på vei oppover elva for å jakte Caribou. Flere stoppet og slo av en prat.

Da vi nådde Baker Lake var det blitt kveld, og sjøen måtte padles i mørket. Litt skummelt å befinne seg ute på en sjø uten lys all den tid den var ganske trafikkert av hurtiggående båter – som oftest også var uten lys. Men det gikk bra, og vi ankom byen ca kl 22.00.

Det er alltid spesielt å komme i mål – 48 dager på tur sammen er jo for de fleste av oss ikke hverdagskost. Følelsene blir mange. På den ene siden litt vemod over at det hele plutselig er over. Samtidig lykken over å ha fått anledning til å være med, og tilfredsstillelsen ved å ha fått alt til å fungere. Fått bekreftet at forberedelsene har vært riktige og at man har fungert som gruppe – og at man, til tross for at det har gått noen kuler varmt, fortsatt er kompiser!